Celinahansen.blogg.no

I dag er det tre år siden...

...Livet mitt forandret seg for alltid. 

Det var torsdag 13. juni 2013. Jeg hadde vært på glattkjøring og hadde akkurat kommet på skolen for forberedelsesdag til tverrfaglig eksamen. Jeg husker det som om det skulle vært i går. Jeg husker hva jeg hadde på meg, jeg husker alt jeg gjorde den dagen og jeg husker jeg var redd og nervøs for både eksamen og for hva jeg mest sannsynlig skulle få vite. 

De siste dagene hadde kroppen min begynt å forandre seg, jeg hadde ømme bryst og jeg gikk på do hele tiden. Jeg hadde derfor avtalt med helsesøster at jeg skulle komme på kontoret hennes den ettermiddagen da dette var siste dag hun var tilgjengelig før skoleslutt. Vi pratet en stund om symptomene jeg hadde og hva jeg selv tenkte før jeg fikk en kopp jeg skulle tisse i. 

Jeg kom tilbake til kontoret hennes med tidenes hjertebank. Hun tok en test og den viste positiv nesten med gang. Hun tok to til for å være sikker, men det var ingen tvil. Jeg var gravid i en alder av 17 og fikk vite det dagen før eksamen. Vi satt og snakket en stund og hun satt opp en time med en jordmor på helsestasjonen før jeg gikk fra kontoret hennes.

Alexander var på eksamensgruppen min og jeg klarte ikke å se han helt enda så jeg satt meg i gangen og ringte til mamma. Etter å ha pratet med henne følte jeg meg litt bedre så jeg gikk tilbake til gruppen min og fortsatte med øvingen. Jeg hadde bestemt meg for å vente til etter eksamen med å fortelle Alexander og graviditeten. Jeg har tydeligvis ikke noe pokerfjes for han skjønte fort at det var noe som ikke stemte. I følge han var jeg veldig stille og virket sliten. Han spurte meg om det var noe vi måtte snakke om og jeg sa at vi kunne ta det senere. Plutselig sier han, i en litt sånn tulletone, "Du er vel ikke gravid, hehe?" Da var det ikke noe annet å gjøre enn å fortelle sannheten. Jeg har aldri vært noe flink til å lyve så det var ikke noe vits i å prøve engang. 


Den dag i dag er jeg så glad for at den testen var positiv. Torsdag 13. juni 2013 var dagen livet mitt forandret seg for alltid, men det forandret seg til det bedre og jeg kan ikke se for meg et liv og en hverdag uten Lucas. Alexander og jeg har klart oss veldig fint til tross for at vi var så unge da vi selv fikk barn. I dag sitter vi med egen leilighet, to biler, jobber, barnehageplass og et veldig fint liv og jeg er så takknemlig for at det har gått så fint som det har gjort. Vi har selvfølgelig hatt oppturer og nedturer, men i dag er vi sterkere på grunn av de vanskelige tidene og lykkelige når vi ser tilbake på de fine tidene. 


Dersom du liker bloggen min, vil se mer av meg og holde deg oppdatert på nye innlegg, kan du gjerne legge meg til som venn. Du kan også følge meg på:

Instagram: @celinahansen HER 

Twitter: @celinahansen HER

Bloglovin: HER

Facebook: HER

Pinterest: HER

Youtube: HER


 





 

Translate to english

Operasjon vel overstått - mine tanker og følelser

Nå er det noen dager siden operasjonen til Lucas og jeg har fått det hele litt på avstand så jeg tenkte å skrive litt om hvordan alt foregikk, hvordan Lucas har det og mine tanker og følelser rundt hele situasjonen. Innlegget blir nok langt og litt rotete, men jeg skal prøve å gjøre det så leselig og oversiktlig som mulig. 

Vi ankom sykehuset på onsdag og fikk et rom på barn-kirurgi avdelingen. Vi ble tatt imot av en hyggelig sykepleier som ga oss litt informasjon om hva som skulle skje. Litt utpå dagen hadde vi samtaler med lege og kirurg. De ville ha litt informasjon om Lucas og jeg fikk en liten gjennomgang av hvordan operasjonen skulle utføres. Lucas ble lyttet på og undersøkt der han skulle opereres. Hun syns hun kjente testikkelen, men var ikke helt sikker der og da. 

Resten av dagen fikk vi frie tøyler til å gjøre det vi ville, men siden vi allerede hadde vært og sett oss litt rundt i Trondheim holdt vi oss på sykehuset. De hadde masse fine leker så Lucas storkoste seg. Det er så kjekt at dette blir gjort når de er så små for da skjønner de ikke så mye av hva som skjer og er ikke redd/nervøs. 

Det er verre for meg som vet hva som skjer. Jeg har visst at Lucas mest sannsynlig måtte ha denne operasjonen siden han var rundt tre måneder, men visste med sikkerhet at han måtte ha den da han ble over året. Grunnen til at de opererer en testikkel som ikke har kommet ned i pungen er fordi det kan gi større risiko for prostatakreft om de ikke gjør det. 

Det var onsdagen overstått og vi går videre til torsdag som også var operasjonsdagen. 


Lille har kommet til seg selv, vi er oppe på rommet og han tviholder på tutte, kos og bussen mens han ser på "Biler". Han er litt trøtt, men i god form. 

Vi var oppe og hopper ganske tidlig noe som var litt problematisk for det lille matmonsteret mitt som ikke fikk lov til å spise eller drikke. Jeg fikk heller ikke spist for da hadde det blitt et lite helvette og det hadde vært slemt gjort når han ikke fikk noe. 

Det var planlagt at han skulle opereres klokken 09:30 så en time før (08:30) fikk han på emlaplaster på begge hendene sine som er bedøvelse siden han skulle legge inn veneflon. Som forventet ble tidspunktet litt utsatt. 09:45 fikk han midazolam som er beroligende og får dem til å slappe av og bli litt mer likegyldig. Han fikk også paracet sup (i rumpen). Etter en liten stund fikk midazolamen full virkning og det var litt av et syn. Det virket som om han var full. Han ble litt slapp i øyelokkene, var ustødig og bare satt og smilte. Jeg lo og lo av alt det rare han gjorde samtidig som det var litt ekkelt siden jeg aldri har sett han sånn før. 

10:40 ble vi følgt ned til operasjonsalen. Jeg fikk på meg en trendy frakk og hodeplagg for å dekke håret før vi gikk inn. Jeg fikk Lucas på fanget og de la inn en veneflon. Takket være midazolamen gitt det ganske greit selv om han strittet litt imot. Så var det tid for narkosen. Dette var jeg veldig nervøs for siden man aldri vet hvordan barn reagerer på det. Det var et skikkelig ekkelt syn og jeg hadde en veldig ekkel følelse. Han fikk narkosen inn via veneflonen og iløpet av få sekunder ble han helt slapp og var helt borte. Det var altså bare så ekkelt at jeg kan ikke beskrive det noe anerledes. 

Etter at han hadde blitt flyttet over på operasjonsbordet, ble jeg følgt ut og ventingen startet. Jeg spiste litt, så litt serier og prøvde å holde meg rolig. Jeg hadde fått beskjed om at det kom til å ta ca. 60 minutter og i mitt hodet tenkte jeg at da fikk jeg se han igjen om 60 minutter, men neida. En time kom og gikk og da det hadde gått to timer fant jeg sykepleieren som hadde oss for å høre om hun hadde hørt noe. Hun sjekket hvordan det gikk og operasjonen var i rute. Selve inngrepet ville ta ca. 60 minutter og jeg hadde ikke tatt med tiden før og etter operasjonen startet med i beregningen min. Jeg ville bare at han skulle være ferdig og ha han i armene mine igjen. Da jeg kom tilbake til rommet for å fortsette ventingen, kom tårene og de kom helt ufrivillig. Jeg hadde null sjangs til å stoppe dem og de bare rant. Det var nok en kombinasjon av å være sliten, trøtt, stresset og nervøs for jeg var så utrolig følsom og emosjonell. 

En halvtimestid etterpå ringte de fra oppvåkningen og sa at jeg kunne komme ned og jeg sprang ned og ble møtt av en slapp gutt som lå og sov. Han hadde ringer (væske) som gikk inn i veneflonen, oksygenmaske og en pulsmåler på fingeren for å overvåke puls og O2 metning. Verdiene hans var veldig bra og operasjonen hadde gått bra.

De hadde slitt med å finne testikkelen så de endte opp med å måtte endre taktikk og bruke kikkhulskirurgi der i gjør et lite snitt under navelen og bruker et sånt lite kamera for å se innvendig. De fant den til slutt og fikk ført den ned i pungen. Den sitter nå litt lenger opp enn den andre siden blodåren ikke var lang nok til å få den helt ned. De er likevel fornøyd med hvor langt ned de hadde fått den og så på operasjonen som vellykket. Dette var også grunnen til at alt hadde tatt litt lenger tid enn forventet. 

Jeg satt en stund og bare så på han før han begynte å våkne. Da han våknet var han forvirret, urolig og ville bare sitte og kose. Han hadde ganske vondt på dette tidspunktet og ingenting var godt nok. Han gråt og vridde seg og det var vanskelig å holde han på fanget og vanskelig å vite hva han ville. Jeg prøvde å legge han tilbake i sengen, men det ville han ikke. Etter en stund fikk han litt morfin for å smertelindre og roe han ned. Det måtte hele tre doser til før ting begynte å bli bedre. Da han var roligere, fikk han saft, vann og kjeks og satt og koste seg på fanget mitt. En halvtime etter siste morfindosen fikk vi komme opp på avdelingen igjen. Vi lå i sengen og slappet av en stund før vi gikk inn på kjøkkenet for å spise litt.

Klokken var nå 15:30 og Lucas hadde enda ikke fått spist noe. Han heiv seg over maten og spiste og drakk rikelig. Han begynte å bli mer seg selv, men ville ikke gå selv enda. Etter at vi hadde spist gikk vi på rommet igjen og lå bare og slappet av resten av kvelden. Vi fikk i oss litt kveldsmat, Lucas fikk mer smertestillende og ble lagt. 

Fredagen kom og vi var oppe og hoppet ganske tidlig igjen. Vi fikk i oss frokost, ordnet oss og pakket sammen sakene våre. Legen kom på legevisitt rundt klokken ni og etter det fikk vi klarsignal til å dra hjem. Lucas var nå tilbake til seg selv med et litt roligere tempo. 

11:20 tok vi flyet hjem igjen og lille var veldig trøtt og sliten og sovnet nesten med en gang vi kom på flyet og sov helt til vi hadde landet. Da vi hadde kommet oss hjem, fikk Lucas mer smertestillende og vi brukte fredagen til å bare slappe av. Lucas som sammen med oss siden han hadde feber og mest sannsynlig ville bli litt urolig utover natten. Han fikk mer smertestillende på natten da feberen hadde økt igjen. Jeg er veldig glad for at vi hadde han sammen med oss. Det var tryggere både for hans del og min. Han slo seg fort til ro igjen etter at han hadde fått paracet og lå og koste inntil meg. 

Dagen i dag har gått til å slappe av mer og ta det med ro. Han har fortsatt litt vondt og er ikke helt i toppform. Han har fortsatt litt temperatur, men det er ikke like ille som det har vært de siste dagene. Jeg vet ikke om jeg kommer til å sende han i barnehagen på mandag. Jeg vil ikke at han skal i barnehagen før han er i bra form og klar for det så vi får bare ta det som det kommer. 

Jeg er veldig glad for at denne runden er overstått. Vi skal tilbake på kontroll allerede om seks måneder for å se om testikkelen er levedyktig siden den var betydelig mye mindre enn gjennomsnittet. Det kan hende den må fjernes, men den tid den sorg. 


Dersom du liker bloggen min, vil se mer av meg og holde deg oppdatert på nye innlegg, kan du gjerne legge meg til som venn. Du kan også følge meg på:

Instagram: @celinahansen HER 

Twitter: @celinahansen HER

Bloglovin: HER

Facebook: HER

Pinterest: HER

Youtube: HER

 

Translate to english

Min lille gutt skal opereres

På torsdag skal denne lille sjarmøren opereres og vi drar nedover til Trondheim allerede på onsdag. Jeg tror jeg har fortalt dere før at den ene testikkelen hans ikke har kommet ned i sekken. Han skulle egentlig opereres i Bodø i begynnelsen av desember, men da fant de ut at testikkelen lå for langt opp i lysken til at de ville utføre operasjonen. Derfor ble vi henvist til St. Olavs i Trondheim der de er spesialister på denne typen inngrep. 

Det skal bli godt å få dette overstått. Vi har visst siden han ble over året at han garantert skulle ha denne operasjonen, men det har bare blitt mer og mer utsatt. Alt går så sinnsykt sakte når man henvises hit og dit, men endelig er tiden kommet. 

Jeg er litt smånervøs. Legene sier at dette er et lite inngrep og barna har ikke noe særlig vondt etterpå. De fleste barn som opereres på en fredag kan liksom dra i barnehagen igjen på mandag så vi får se hva som skjer. Det som gjør meg mest nervøs er det faktum at Lucas skal legges i narkose. Man vet aldri hvordan barna reagerer på det og alle kan oppleve det forskjellig. Jeg håper og tror at det kommer til å gå fint og at operasjonen blir vellykket, men jeg gleder meg bare til å få det ut av verden sånn at det ikke henger over oss lenger. 

Vi får mest sannsynlig dra hjem igjen på fredag så vi får bare vente å se. Dette er helt nytt og jeg har ikke vært gjennom noe lignende og jeg hater å ikke ha full kontroll over en situasjon. Jeg skal holde dere oppdatert på hvordan det går med Lucas når alt er over. 




Dersom du liker bloggen min, vil se mer av meg og holde deg oppdatert på nye innlegg, kan du gjerne legge meg til som venn. Du kan også følge meg på:

Instagram: @celinahansen HER 

Twitter: @celinahansen HER

Bloglovin: HER

Facebook: HER

Pinterest: HER

Youtube: HER

Translate to english

Bursdagsfeiring

Happy søndag alle sammen. Har dere hatt en fin slutt på uken? Vi har hatt det kjempefint med bursdagsfeiring av guttene mine hos svigers. Siden både Alexander og Lucas har hatt bursdag så ble vi invitert på lasagne og kake. Selvfølgelig måtte det bli bilkake til en over gjennomsnittet bilinteressert toåring.

Til tross for mer enn ett kakestykke ligger Lucas og sover søtt i sengen sin og jeg ligger allerede i sengen. Ser som vanlig en episode av Bones før leggetid.

Jeg elsker den serien og har nå kommet meg til sesong 11. Jeg har bare åtte episoder igjen før jeg er oppdatert på alle episodene som har kommet ut så langt. Jeg skal prøve å ikke begynne på en ny serie før de andre seriene jeg følger med på har sesongavsluttning. Det opptar rett og slett for mye av tiden min og jeg har ingen viljestyrke, haha! Jeg skal heller prøve å se filmer istedenfor. Jeg har ikke sett en hel film på ca. ett år.

Hvordan har din søndag vært?

Foretrekker du film eller serier?

Translate to english

Til min kjære sønn på din toårsdag

Tenk at det er hele to år siden du så dagens lys for første gang. 26.02.2014 klokken 06:10 var det lykkeligste øyeblikket så langt i livet mitt. Da fikk jeg se deg for første gang og den følelsen er helt ubeskrivelig.

De to siste årene har vært fylt med glede, tårer, frustrasjon og oppgitthet, men mest av alt har det vært fylt av en form for kjærlighet som jeg ikke ante fantes.

Før jeg ble mamma visste jeg ikke hva ekte kjærlighet var og det å elske noen fikk en helt ny betydning da du kom inn i livet mitt.

Lille, store gutten min. Jeg elsker deg over alt på jord og vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg. Et liv uten deg ville vært et liv uten mening. Takk for at du er du på din unike måte og du må alltid vite at mamma aldri vil svikte deg uansett hva.

Du er allerede en fantastisk sjarmerende gutt med et stort hjerte og jeg gleder meg til å se deg vokse opp og bli en fantastisk mann.

Gratulerer så mye med toårsdagen din, Lucas! Du er mammas øyesten.

Translate to english

Vis flere innlegg

hits